februar 2017

De første sparkene

En av de aller første tingene jeg gjorde etter at vi fant ut om graviditeten, var å bli medlem av slike gravidforumer som det bugner av på nett. Jeg var i grunn nysgjerrig på absolutt alt fra størrelse på livmor til når de forskjellige organene begynner å ta form, og tok til meg alt jeg kunne finne av informasjon. Det er utrolig hvor mye som blir diskutert på et slikt forum, og en kan virkelig lære mye av å lese på de forskjellige trådene som finnes der. Men en må også passe seg litt, for det er lett å bli revet med. Mye av det som blir skrevet på et slikt forum er enten selvopplevd eller vandrehistorier/venninnehistorier. Det er med andre ord ikke alt en leser som en skal stole blindt på, og er det en ting jeg har lært av disse månedene så er det at ingen svangerskap er like. 

En av trådene som har fanget min interesse mest, må være den om spark og bevegelse hos den lille huleboeren. Her kom det spesielt tydelig frem hvor forskjellig dette er fra person til person, og ikke minst fra foster til foster. Selv har jeg jo null erfaring, da dette er første svangerskap, og ante i grunn ikke hva jeg skulle "lete" etter når det kom til å kjenne spark. Ikke visste jeg hvordan selve bevegelsen ville føles, og ikke visste jeg hvilken styrke jeg kunne forvente. Nå i ettertid vet jeg at jeg var en av de som kjente liv nokså tidlig. Allerede rundt uke 18 fikk Jakob kjenne det første sparket, og da hadde jeg allerede hatt mistanke om spark og bevegelse i en del uker. 



Det er rart hvor betryggende det føles å kjenne liv fra innsiden. Det er på en måte den eneste garantien vi har for at det fremdeles står bra til der inne, og at vi slipper  bekymre oss. Selvsagt kan ting skje, og tro meg når jeg sier at det kryr av skrekkhistorier på slike forum, men jeg roer meg selv ned med at jordmor sjekket alt i uke 19, og kunne da se at alt av hjerne, hjerte og andre organer så friske ut. 

Nå de siste ukene har lillegull kviknet mer til, og sparkene har fått mer kraft. Foreløpig er det verken vondt eller ubehagelig, noe jeg skal nyte til det fulle. Jeg vet at det vil bli trangt der inne om ikke så alt for mange uker, og den koselige følelsen av spark og liv vil blandes ut med verking i ribben og mellomgulv. Heldigvis er jeg ikke kommet dit helt ennå, og storkoser meg med de plutselige bevegelsene der inne ifra. Nå begynner også bevegelsene og døgnrytmen å bli noe mer regelmessig, og han er blant annet veldig glad i å turne ved midnatt. Litt upraktisk, men også veldig morsomt. Det gir oss blant annet mulighet til at Jakob får delta i opplevelsen og kjenne de små sparkene.



Jeg gleder meg til vi tydelig kan kjenne posisjonen hans, og se bevegelsene hans i magen. Ukene går fort, og om ikke mange dagene er det kun 100 dager igjen til termindato! 

#baatboerne #baatboer #gravid #graviditet #andretrimester #hverdag 

Ulemper ved det å være båtboer



Helt siden mars 2016 har jeg støtt og stadig blitt møtt med en del spørsmål når det kommer til dette med å bo i havna. Noen lurer på dette med plassutnyttelse, andre hvordan vi holder varmen. Til felles for disse spørsmålene er i all hovedsak hvorvidt det er en ulempe å bo i båt kontra det å bo på land. Det er i grunn få ulemper ved det å være båtboer når alt kommer til alt. Klart finnes det utfordringer ved båtlivet, men er en forberedt på noe ala hyttelivet i et mindre format så er det i grunn få ting som er direkte krevende eller kjipe. Selv har jeg selvsagt lagt merke til et par ting som er ekstra tungvindt, som for eksempel oppvask og klesvask, men dette er jo absolutt overkommelig. Hva som er en ulempe for akkurat deg som båtboer, tror jeg vil variere veldig med hvem du er som person, hvilke forventninger og krav du har for å trives. 

Selv hadde jeg selvsagt noen krav og forventninger til dette med å bo i båt, og kanskje mest på grunnlag av fordommer og uvitenhet. Jeg hadde blant annet stor frykt for båtlukt, og ante ikke hvordan en enkelt kunne holde både fukt og lukt i sjakk. Mer om dette finner dere i dette innlegget. Hvorvidt dette er et ikke-problem kommer litt an på båt og mulighet for oppbevaring, men generelt er det mye som kan fikses med rett vaskemiddel, gode og lufttette beholdere og selvsagt tilstrekkelig lufting. Når det kommer til oppvask, er jo dette i grunn snakk om et luksusproblem. Selvsagt foretrekker jeg oppvaskmaskinen, og gleder meg veldig til den dagen jeg slipper å vaske opp for hånd igjen, men dette er absolutt ingen grunn jeg ville brukt for ikke å flytte inn i båt. Kjipt? Ja. Problem? I grunn ikke. Jeg tenker at om dette er noe som setter en stopper så er det kanskje et annet sted problemet sitter enn hos de 3 koppene og fire tallerkenene du må vaske opp. Det handler mye om innstilling, og det å være åpen for nye ting. Gudene skal vite at jeg hadde min tvil, men jeg valgte å gå inn for at dette skulle være gøy. I tillegg hadde vi på forhånd blitt enige om at båteventyret skulle kun pågå så lenge vi begge hadde det gøy, noe jeg tror er veldig viktig. Føler en at en ikke har noe valg så er det også lettere å føle seg fanget og låst, noe som dreper mye av gleden. 

Hvorvidt det er enkelt å bo i båt, avhenger nok også mye av hvilke muligheter du har i nærområdet ditt. Vi har jo vært veldig heldige med at vi har en flott gjestehavn i byen, som både har gode priser, dekker de fleste behov og er sentrumsnært. Ikke alle er like heldige, men jeg vet om fler som har tilgang på private bryggeanlegg og dermed får tilgang på alt de trenger der. Dette er jo de to beste alternativene, men skulle en kun ha tilgang på bryggeanlegg uten strøm etc, er dette noe som krever noe mer tilpasning. Det er dermed ikke sagt at det er umulig på noen måte, men det krever jo litt andre ting av båt og båtboer. 



Jakob etter montering av targabøyle og solcellepanel

Nå som vi venter en liten baby i juni, har vi kommet frem til at det beste for oss vil være å trekke tilbake til land. Dette er noe vi har diskutert mye, og helt ærlig var jeg lenge innstilt på at dette var noe vi skulle gjennomføre som båtboere. Men vi har kommet frem til at det er spesielt to elementer som gjør det litt vanskeligere enn vi ønsker å bo i båt med et lite barn. Det første er parkeringsplass. Ettersom vi ikke har en egen parkeringsplass, men har to biler, blir det ofte mye styr med hvor vi skal parkere disse uten å få bot, men samtidig ha bilene innenfor rimelig rekkevidde. Et alternativ ville vært å selge en av bilene og å leie parkeringshus for tusenlappen i måneden. Dette hadde selvsagt latt seg gjøre, spesielt med tanke på at vi bor midt i byen, men ville kun fungert frem til permisjonstiden er over. Det andre, og kanskje viktigste argumentet er båtplass om sommeren. I og med at vi ikke har en privat båtplass, og havneleia er på godt over 400 kroner/dagen i sommerperioden, må vi ha båten på anker eller på holmene. Dette gikk forsåvidt veldig greit sist sommer, men med Jakob i full jobb og jeg alene med en liten baby blir dette litt vel langt utenfor komfortsonen. Ikke har vi to gummibåter heller, så enten måtte jeg holdt meg hjemme hele dagen, eller jeg og babyen måtte startet hver morgen med en frisk gummibåttur over sjøen. Der stopper gleden for vår del. Så da er valget nokså enkelt, selv om det såklart også er vanskelig. 


Jeg tror det er viktig å kjenne på følelsene sine og lytte litt til kropp og vilje om en skal gjøre noe sånt som å flytte i båt. En må tørre å utsette seg for nye ting, trå litt utenfor komfortsonen sin, men samtidig vite hvor ens egne grenser går. Klart en kan finne mye negativt ved båtlivet, om en leter, men en kan jammen også finne mye fint, om en tørr. 






#Baatboer #båt #båtboer #friluftsliv #hverdag 

Vår lille hemmelighet

Tenk at i dag er det gått et helt år siden vi dro på biltur til Bergen for å se på båt. Båten vi så på var den gangen en sliten 44 foter som hadde et stort behov for omsorg, tid og kjærlighet. Men der mange kun så jobb og utgifter, så vi muligheter og frihet. Den båten ble etter kort tid vårt hjem, og har bydd på et år fylt med opplevelser, erfaringer, gleder, overraskelser og minner. Jeg hadde vel ikke trodd at det å bo i båt kom til å bli en så stor del av meg, men for et år det har vært. Hadde det ikke vært for akkurat den båten så hadde vi ikke sittet igjen med akkurat disse minnene og erfaringene. Jeg er ufattelig glad for at vi valgte Njord til å bli vårt fort i hverdagen, for selv om jeg har bannet og steiket mens det har stått på som verst, sitter jeg igjen med mer enn jeg noen gang kunne sett for meg.

Mye har skjedd i livene våre dette siste året etter at vi kjøpte Njord. Mye har dere fått vite, mens andre ting har vi valgt å holde hemmelig. En av de tingene er årsaken til den fraværende bloggingen og hvorfor vi for tiden ikke bor i båten. Den lille hemmeligheten har vi holdt for dere alle mens den sakte men sikkert, uke for uke har vokst seg større og større. Så stor at det nå faktisk kun gjenstår litt over 4 måneder før den er stor nok for denne verdenen. Den lille, store hemmeligheten vår viser seg å være en liten gutt. En ny matros i det lille mannskapet vårt. Det viser seg at alt står bra til med lillegull, selv om jeg har fått kjenne litt ekstra på denne nye tilværelsen de siste månedene. Utmattelse, slapphet og lavt blodtrykk har ikke vært en god kombinasjon, og da spesielt ikke i en seilbåt uten særlig av hjelpemidler. Men det har nå gått, og her er vi, godt over halvveis og glade for det. 



Det er med blandede følelser at jeg ser tilbake på den dagen for nøyaktig ett år siden, hvor to spente sjeler satte kursen mot Bergen. Først av alt er jeg glad for at vi i det hele tatt turte. Hadde vi ikke gjort det, ville nok ting sett veldig annerledes ut i dag. For hvem vet, kanskje hadde vi ikke funnet drømmebåten vår i det hele tatt? Kanskje den hadde blitt for dyr for oss? Men vi var heldige og fant Njord, og vi var heldige som hadde tid og mulighet til å kjøre hele veien for å ta titten. Jeg er glad, men jeg er også trist. Trist over at det hele kanskje snart er over. For missforstå meg rett, eventyret som nå venter er det beste som kunne skjedd oss og jeg gleder meg utrolig mye. Men trolig betyr det også slutten for båteventyret for denne gang. Vår reise med Njord nærmer seg muligens slutten, og det er veldig sårt og vemodig. Samtidig vet jeg at vi alltid vil ha minnene og erfaringene fra dette siste året med oss, og det er gull verdt. I tillegg vet jeg også at vi ikke gir oss her. Vi skal seile rundt jorda, vi skal oppleve verden og vi skal absolutt ha oss en seilbåt igjen. 

Hvem skulle tro at kun ett år kunne gi og inneholde så mye. Det hele får meg til å undres og glede meg over hvor mye det neste året trolig vil by på. At et enkelt båtkjøp skulle forandre så mye, sier bare litt om hvor mye vi kan vente oss av endringene som nå er i ferd med å skje. Planene og prosjektene er selvfølgelig allerede mange, og hjernen min jobber på høygir for å se for seg alle mulige måter vi kan blande inn det eventyrlystne og opplevelsestørste inn i det hverdagslige. Det er med blandede følelser jeg tenker tilbake på denne dagen for 12 måneder siden, men det er kun med gode følelser jeg ser frem mot de neste. 

Hallo februar..

Tenk at vi allerede har kommet oss til den andre dagen i den andre måneden av 2017. Ute er det bar bakke og plussgrader, og jeg får ikke akkurat følelsen av at vi er inne i en av vintermånedene. Tiden flyr så utrolig fort, selv som sykemeldt. Den siste halve måneden har vi brukt på å forbedre Njord, både når det kommer til det elektriske og utseendemessige. Jakob har gjort en utrolig god jobb med å forbedre sikringsskapet, som forresten ikke så ut i måneskinn. Litt synd at vi ikke fikk tatt noen "før"-bilder, men når jeg tenker over det så er det kanskje like greit. Det beste er nok bare å glemme, og heller nyte det faktum at det nå er blitt veldig mye bedre. I tillegg har han klart å fikse ny strømforsyning til radar og kartplotter, så nå skal også dette være tipp topp, tommel opp. Siste del som gjenstår nå er autopiloten, og skulle det være interesse for det blant dere der ute, så skal jeg minne han på å ta bilder pre-, per-, og post. Alt dette gjør det jo veldig mye lettere å bruke båten, for ikke å snakke om det komfortmessige. I følge Jakob er det å ha en velfungerende autopilot som dag og natt. Selv har jeg jo null erfaring med dette, og har vel egentlig bare én tur med Njord hvor jeg faktisk kan påstå at jeg har hatt ansvar. Men det skal visstnok være utrolig kjekt å ha en velfungerende autopilot, og da spesielt om en skal seile langt. 

I og med at det har vært mye fokus på det elektriske den siste tiden, har det utseendemessige falt litt bort. Dere som har holdt på med enten oppussing eller oppgradering av hjemmet deres, kan vel kanskje kjenne seg igjen i det at ryddingen ofte blir tilsidesatt. Njord så derfor på et tidspunkt ut som en søppeldynge på innsiden, og ble ellers lite brukt mens det sto på som verst. Etter at sikringsskapet var ferdig, kunne vi endelig fokusere litt på å gjøre båten hjemmekoselig igjen, og benkeplater og gulv kom sakte, men sikkert til syne. I og med at vi fremdeles ikke har flyttet tilbake til Njord, bestemte vi oss for å gjøre en liten endring. Når en bor i båten er det klart at en må ha alt av klær osv tilgjengelig, men når vi uansett ikke bor der så fant vi ut at det beste var å ta med oss alt som ikke ble brukt. En del satte vi på lageret vårt, mens andre ting som klær og slikt ble med oss hjem til mine foreldre, hvor vi for tiden oppholder oss. Dette førte til at båten ble mye lettere å holde ryddig, lettere å bruke og gir oss flere muligheter til besøk og overnattingsgjester. I tillegg var det utrolig deilig å endelig få av gårde de tingene som vi egentlig ikke trenger, men som vi likevel hadde tatt med oss inn i båten. 





Få ting er så deilig å se på som et rent og ryddig kjøkken. Forhåpentligvis er det litt lettere å holde det slik nå som vi ikke bruker det hver dag, hele tiden. Det gjør det også mer avslappende å være i båten, nesten litt som når en er på hyttetur. Siden formen er såder er det deilig å ha noe lettstelt å forholde seg til, og jeg avskyr ikke det å sitte i båten på samme måte som jeg gjorde i perioden før jeg havnet på sykehuset. På det tidspunktet følte jeg at båten grodde igjen rundt meg uten at jeg var i særlig stand til å gjøre stort annet enn å se det hele skje. Pipa har heldigvis en litt annen lyd nå. 

Jeg innser nå mens jeg skriver at jeg har vært dårlig på å vise dere innsiden av hjemmet vårt. Det er jo veldig trist, spesielt med tanke på at det er nettopp båten denne bloggen handler om (for det meste). Et mål for tiden fremover må derfor være å ta flere bilder av innsiden av båten mens vi er der. Njord er en veldig fin og hjemmekoselig båt som jeg har blitt utrolig glad i, og jeg vil så gjerne dele med dere alle der ute. 

Videre har vi endelig levert inn forseilet til reparasjon etter det lille uhellet jeg og Arne hadde på min jomfruseiling som kaptein i sommer. Heldigvis er det kun sømmen som har gått opp, så vi satser på at det er en lett sak å fikse. Dieselvarmeren fungerer igjen utmerket etter at Jakob byttet ut noen glødeting som jeg i grunn ikke har så mye peiling på. Og godt er det, for i forrige uke var det strømbrudd på brygga, og da er dieselvarmeren god å ha. Jeg fikk forsåvidt også god bruk for den i sommer på de litt mindre solrike dagene. Det er ikke så mye som skal til, men bare det lille ekstra tilskuddet av varme kommer utrolig godt med, spesielt for en lettfrysen person som meg. Nå begynner Njord for alvor å bli klar for vårseilas, og vi satset på at seilbåten får beveget seg mer i 2017 enn den fikk i året som var. 

Stay tuned! ;D

, Kristiansand

hits